(Reportasjon “Noruega non grata" i Bistandsaktuelt finner du her)
Mangel på konsultasjon og samtykke
En grunnleggende årsak til konflikten er ekskluderingen av urfolk i det politiske rom. Manglende respekt for urfolks rett til selvbestemmelse og deltagelse i beslutningsprosesser som angår dem, er et gjennomgående problem i Guatemala. Urfolkssamfunn har rett til å bli konsultert med mål om å oppnå fritt og informert samtykke i forkant av etablering av virksomhet på deres landområder. Det stadfester FNs erklæring for urfolks rettigheter og ILO-konvensjon nr. 169 som uttrykker minstestandarden for urfolks rettigheter, og bekreftes av Guatemalas nasjonale lovverk.
Til tross for at det rettslige rammeverket er på plass, ble ikke Maya Kaqchiquelfolket konsultert før bygging av sementfabrikken. Som en reaksjon organiserte lokalsamfunnene i San Juan Sacatepéquez i 2007 en egen folkeavstemming der bare 4 av 8940 personer stemte for bygging av sementfabrikken mens resten sa nei . Til tross for dette overveldende nei’et, fortsatte selskapet med utbyggingen. Det er derfor uforståelig for oss at Bistandsaktuelt kaller Cementos Progreso en “praktfabrikk”, uten å problematisere at selskapet i utgangspunktet har etablert seg i strid med internasjonale menneskerettigheter.
Sementfabrikken sitt forsøk på dialog med lokalbefolkningen etter at virksomheten ble satt i gang, kan ikke regnes som reell konsultasjon. I tråd med det rettslige rammeverket er det staten som har ansvar for å gjennomføre konsultasjoner. Dette rettsprinsippet har blitt bekreftet av den guatemalanske grunnlovsdomstolen og den Interamerikanske Menneskerettighetsdomstolen. Konsultasjon skal gjennomføres i god tro og i tråd med den enkelte gruppens tradisjoner for beslutningstaking. Det betyr at resultatet fra folkeavstemmingen bør respekteres. Et viktig kriteria for å oppnå samtykke er at det skal forekomme på fritt og informert grunnlag. Det finnes flere historier om at selskapet har brukt uetiske metoder manipulering, bestikkelser og trusler i sine forsøk på å overtale urfolkslederne til å støtte prosjektet.
Utvikling på egne premisser
Urfolk har gjennom det internasjonale lovverket rett til å definere egne utviklingsprosesser, herunder å delta i beslutninger som omfatter forvaltning av naturressursene. Det hjelper ikke hvor mange arbeidsplasser fabrikken har skapt når den i utgangspunktet ble etablert uten konsultasjon, og på bekostning av andre næringer og verdier som prioriteres i et lokalsamfunn.
Før sementgruva etablerte seg i San Juan Sacatepéquez eksisterte det allerede et yrende næringsliv. Det “søvnige jordbrukssamfunnet” var én av Guatemalas mest kommersielt aktive kommuner, kjent for sin produksjon av blomster og tre-møbler, som blir distribuert både nasjonalt og internasjonalt. Kampropet som ofte høres i forbindelse med gruveprotestene, “vårt hjerte er av blomster, ikke av sement”, sier noe om hvilken utvikling man ønsker - ikke at man er i mot utvikling. Bistandsaktuelt virker å være mer opptatt av å formidle hvor mange priser Cementos Progreso har vunnet for høytstående teknologi og etisk virksomhet. Selv om det er god grunn til å problematisere Cementos Progreso virksomhet, nøyer de seg med å stille spørsmålet “men hva er det de ikke viser oss”? Bistandsaktuelt uttrykker ydmykt at de ikke vet hvem de skal tro på, men i beskrivelsen av konflikten ligger det en gjennomgående tone som uttrykker skepsis mot gruvemotstandernes argumenter.
Dårlige konsekvensutredninger
Et av temaene som det settes spørsmålstegn ved er om sementfabrikken har negative konsekvenser for miljøet. Når Bistandsaktuelt spør Daniel Pascual, lederen av CUC om de “sprer «løgner» til folk om miljøkonsekvensene av fabrikken?” etterfulgt av “Han smiler av beskyldningene”, insinuerer de at det er bondeorganisasjonen som farer med løgn. Sannheten er at i Guatemala er miljøkonsekvensutredningene mangelfulle og av svært dårlig kvalitet. Prosedyrene i Miljødepartement er svært svake og de har manglende kapasitet til å følge opp. Det er ofte gruveselskapene som betaler for disse, og Gruve- og energidepartementet har svært stor makt som endelig instans for godkjenning. Dersom en konsekvensutredning er svak, vil også oppfølgingsarbeidet være svakt, om ikke fraværende. Kanskje burde Bistandsaktuelt nevnt at omfattende forskning støtter opp under Pascuals manglende tillit til myndighetenes miljøstudier.
Vold og straffefrihet
Det finnes mange eksempler på at virksomheter som etablerer seg ved mangel på konsultasjon og samtykke skaper konflikt i lokalsamfunn. I tillegg til at konsultasjon er en etablert rettighet, burde det også være innlysende at en ikke kan fremme “utvikling” ved å tvinge frem næringsvirksomhet uten folks samtykke. Lokalbefolkningen føler seg overkjørt når deres stemme og rett ikke får plass gjennom dialog og reell politisk deltagelse.
Å hentyde at grupper som protesterer mot overgrep mot sine rettigheter gjør det for å hindre utvikling er ikke bare banalt, det er også et vanlig argument som brukes av sementfabrikken for å svartmale protestene. Kriminalisering av rettighetsforkjempere har blitt en vanlig strategi, der rettssystemet og offentlige svertekampanjer brukes som mekanisme for å undergrave og demobilisere menneskerettighetsforkjemperes handlinger. Flere personer er blitt fengslet under anklager om å ha deltatt i massakren som fant sted i september i fjor, uten at det foreligger bevis for disse anklagene. Dessverre reflekterte ikke journalisten over dette paradokset som er sentralt for å forstå hvor kritikken mot norsk bistand kommer fra.
Den brutale volden som har eskalert i forbindelse med denne konflikten fremstilles som noe som har oppstått helt ut av det blå, uten å knytte problemet til en dårlig fungerende rettsstat som selv bruker vold for å ”løse” samfunnsmessige problemer. Straffefriheten i landet er høy, og den er høyere når det gjelder forbrytelser mot menneskerettighetsforsvarere.
Det kan være enkelte gruvemotstandere som utøver vold, men dette er ikke en strategi som kan knyttes til de større organisasjonene. Til sammenligning er det dokumentert at Guatemalas myndigheter bruker militærmakt og undertrykking som løsning på konflikter knyttet til utvinning av landets naturressurser, og at deler av næringslivet er indirekte involvert i disse alvorlige menneskerettighetsbruddene. Under den militære unntakstilstanden som ble innført etter massakren i fjor ble det registrert 1300 tilfeller av trusler, voldtektsforsøk og ran utført av militære tjenestemenn . Gruvens sikkerhetspersonell står også bak voldshandlinger, voldtekt og trusler mot gruvemotstandere i lokalsamfunnet.
Hvilke stemmer får fortelle “sannheten”
Konflikten rundt Cementos Progreso presenteres som en scene bestående av få aktører med bestemte roller: “næringslivet” representert av sementfabrikken, “bråkmakere” representert av en mannlig bondeleder og en maya-advokat og “akademikeren” representert av en omstridt ansatt ved et privat universitet. Den lokale urbefolkningen blir presentert som personer som utøver vold og kriminalitet på ordre fra organisasjoner, uten evne til å tenke selv, noe som bygger på et rasistisk syn på urfolk som reflekteres i diskursen til sementfabrikken og kommersielle medier i Guatemala. Det er iøynefallende at det er den samme diskursen som blir brukt av Bistandsaktuelt til å lede leseren til å stille seg kritisk til det arbeidet rettighetsorganisasjonene gjør i området
Vi synes det er viktig å lytte til argumenter fra relevant næringsliv som er involvert i konflikter for å bedre kunne forstå hvordan konfliktene kan løses. En slik tilnærming krever imidlertid en skarp kritisk sans. Hvorfor stiller ikke Bistandsaktuelt seg kritisk til at Cementos Progreso reiser helt til Oslo for å be Norge trekke støtten til organisasjonene fordi de “skaper konflikt” og “hindrer” fabrikkens utvikling? Hvorfor nevner ikke Bistandsaktuelt at de aktørene som står bak svertekampanjen mot Norge er eks militære som fornekter at det har forekommet folkemord i Guatemala? Bistandsaktuelt skylder leseren et svar på disse spørsmålene, fordi det gir relevant informasjon om legitimiteten og motivet til aktørene som kritiserer norsk bistand.
Rettighetskamp er avgjørende
Når det gjelder norske aktørers støtte til rettighetskamp lurer vi på om Bistandsaktuelt har fulgt pengene fra norske bistandsaktører, gjennom lokale organisasjoner og til voldelige hendelser i lokalsamfunnene? Enda viktigere er likevel å spørre seg om hva som er problematisk med at Norge støtter organisasjoner som kjemper en legitim kamp for sine rettigheter mot et selskap som gjentatte ganger har brutt disse? I en kontekst der myndighetene verken har evne eller vilje til å beskytte befolkningens rettigheter, og spiller på lag med storskala næringsliv og elitens interesser, er det særlig viktig å opprettholde et arbeid som styrker sivilsamfunnets muligheter til å kreve og utøve sine grunnleggende menneskerettigheter. Menneskerettighetene er universelle og kan ikke reduseres til “indre anliggende”.
Latin-Amerikagruppene i Norge
Norsk Folkehjelp
Forfattere:
Eva Maria Fjellheim, styremedlem i LAGs brigadestyre. Har master i utviklingsstudier/geografi med fokus på urfolks rettigheter og er vara for ÅaSG (Åarjel Saemiej Gïelh) til Sametinget
Marianne Gulli, styreleder i Latin-Amerikagruppene i Norge. Skriver masteroppgave i samfunnsfag om rettsliggjøring av territorielle rettigheter i Mellom-Amerika